Noah for en centimeter

Endelig har jeg fått meg bil! Nå står det en flott Toyota Noah parkert utenfor det rosa huset mitt. Mange synes nok at den 10 år gamle 8-seteren er litt stor for meg, men jeg er utrolig fornøyd med å ha fått en bil som er omtrent lik Serena-en (Nissan) jeg hadde forrige gang. At den bare har kjørt ca 30 000 km til nå gjør at den føles omtrent som ny.

Jeg dro avgårde i formiddag med en seddelbunke på vel en centimeter. Japan er langt foran Norge på veldig mange områder, men når det gjelder betaling er det helt annerledes. Selv bilkjøp gjøres faktisk med betaling cash kontant!

På en måte er det kanskje like greit. Da finner man jo også ut at det faktisk er en kostbar investering. Det er liksom ikke bare en sum som forsvinner fra kontoen.

Det er mange ting jeg må bli vant til på nytt. Nå er det venstrekjøring som står for tur. Har bommet en del på det med sykkelen. Det bør jeg ikke gjøre med bilen... Vanligvis er ikke dette noe problem, men jeg merker at jeg har kjørt på høyre side uavbrutt i halvannet år nå, så det er litt uvant. Regner likevel med at det går seg fort til.

Nå kan jeg reise rundt som jeg vil, jeg kan ta med meg masse folk og frakte mye bagasje og ting hvis det er nødvendig. Bil er bortimot en nødvendighet her jeg er nå. Men jeg trenger ikke bilen bare for egen skyld. Jeg håper også den vil bli til nytte og gavn i arbeidet jeg skal gjøre her.

Måtte Noah bli til mye glede og velsignelse fremover!

Fellesskap

Kinkikirken samarbeider med NMS og Frikirken. Selv om begge er selvstendige i forhold til kirken samkjører vi en del av virksomheten og har regelmessige møter sammen. Frikirken har den siste uken hatt besøk av ledelsen fra Norge.

Derfor var alle misjonærene på mandag invitert til en dag med både oppbyggelse, undervisning og fellesskap i Takarazuka kirke. Synodeformann i Frikirken, Arnfinn Løyning, holdt en inspirerende bibeltime, mens misjonssekretær Nora Gimse skapte engasjement og viktige refleksjoner med undervisningen om veiledningssamtaler.

Reidun og Arne Jørgensen, som har mer enn 40 års erfaring fra misjon i Japan, er tilbake i landet for noen få uker. Jeg har truffet dem et par ganger allerede. På søndag var jeg i Senboku kirke, det jeg også skal ha noe av tjenesten min, og da hadde Arne prekenen. Han ledet sammen med Reidun menigheten i allsang; "Alle, alle vil vi ha med." På norsk! Må si jeg ble imponert over hvor bra de klarte å å synge på et fremmed språk.

Det er godt å møte misjonærer som har lang erfaring, og det er bra med impulser utenfra. Vi trenger å møtes og å snakke sammen. Fremdeles er det store utfordringer for kirken i Japan, og vi må bruke alle de innspill vi kan få i arbeidet for å nå japanerne med evangeliet.

Da er fellesskap på tvers av alder, organisasjoner og landegrenser viktig.

Teens Club i Wakayama

I kveld har jeg vært tilbake på gamle trakter i Wakayama. I 2003 fikk jeg gleden av å være med å starte opp nytt ungdomsarbeid i menigheten der. Vi inviterte ungdommer til et sted de kunne være seg selv, ha det gøy og oppleve at voksne mennesker tok dem på alvor.

Oppmøtet varierte fra gang til gang, men det var stort sett 4-7 ungdommer som møtte opp. Denne kvelden var det i tillegg til de to lederne to ungdommer som kom. Alle gav uttrykk for at de var glade for å treffe meg igjen. Det er godt med sånne møter!

Vi spilte, drakk kaffe og te, pratet og hadde andakt. Dagens tema handlet om at det er større glede å gi enn å få. Flott andakt og veldig interessante refleksjoner fra deltakerne etterpå.

Det er alltid spennende å komme tilbake til steder jeg har arbeidet før. Og så er det godt å se at noe av det jeg var med å starte for noen år siden fremdeles lever videre, selv om jeg ikke er der mer. Det er målet for det meste jeg gjør her.

Slange

Som dere har forstått bor jeg i relativt landlige omgivelser. Jeg nyter det! Samtidig har jeg vært ganske skeptisk til hva slags dyreliv det er her. Fins det slanger her? Jeg har bortimot panikk for slike krypdyr.

En dag på vei hjem fikk jeg bekreftet mine mistanker om at det ikke er slangefritt område jeg bor i. Langs veien var det en grønn-brun, bortimot meterlang slange med tungen stikkende ut av munnen. Den lå ikke stille, men var på vei rett opp en liten betongvegg til en park.

Utrolig nok hadde jeg åndsnærvær nok til å finne frem fotoapparaet slik at jeg kan dele opplevelsen med dere.

Slanger er ekle nok i utgangspunktet, men ikke visste jeg at de kunne klatre 90 grader rett oppover. Hva da med en husvegg? Dette gir mange gode grunner til å holde dører og vinduer forsvarlig lukket...

Jeg tror ikke slangen er farlig. Men uansett; finner jeg en slik innendørs vet jeg rett og slett ikke hva jeg gjør. Da får jeg panikk.

Elektroniske dippedutter

Å komme ny til Japan innebærer at det er en del ting som må handles inn på nytt. Det er da man merker at teknologien kanskje har kommet litt lengre i Japan, men kanskje først og fremst at den er tilpasset andre behov enn nordmenn har.

Jeg skulle for eksempel ha ny mobiltelefon. Det var mange forskjellige modeller å velge mellom, og utrolig mye forskjellig man måtte tenke på. Jeg fant til slutt en jeg likte og trodde passet for min bruk. Som en kuriositet spurte jeg om det var TV på mobilen. - Selvfølgelig, var svaret. - Det er det på alle telefoner! Så nå kan jeg se TV nesten hvor som helst. Må likevel si at jeg sverger til stua.

Da jeg skulle handle vaskemaskin ble jeg spurt om jeg ville ha en med "badekarfunksjon". Jeg forstod ikke helt hva damen i butikken mente. Hva har badekar med vaskemaskin å gjøre?

Det handlet om å bruke vannet fra badekaret til å vaske klærne i. Det var et filter i maskinen som gjorde vannet rent. Gjenbruk av vann, altså. Sikkert veldig miljøvennlig, men for en inngrodd nordboer må jeg si at jeg ikke helt klarer venne meg til tanken. For selv om man allerede har vasket seg ren når man setter seg i badevannet, kan vannet virkelig bli helt rent?

For ordens skyld. Jeg bruker ikke badevannet til å vaske klærne i...

For å steke brød, kaker og pizza kjøpte jeg en kombinert mikrobølgeovn og stekeovn. Den kan komme helt opp i 320 grader. Hva man nå skal med det, hvis ikke brødene skal bli kullsvarte, da.

Men uansett er det jo praktisk med mikrobølgeovn og stekeovn i ett. Hvordan ovnen faktisk virker til f.eks. brødbaking vet jeg ikke. Nå begynner jeg å bli lei av toastloff, så jeg må snart prøve ut dette, for meg, nye vidunderet.

Snart er det tid for bilkjøp. Står nye oppdagelser for døren, eller er det noe som er som det pleier å være? Bortsett fra at rattet er på høyre side, da...

Velkomst

På søndag ble jeg behørig ønsket velkommen til Nankai menighet. Etter gudstjenesten stelte alle i stand et flott måltid med masse forskjellig mat. Yakisoba (stekte nudler), Oden (grønnsaksrett), onigiri (risbolle), kaker og frukt smakte deilig!

Etter at vi hadde spist gav alle en liten presentasjon av seg selv. Vi sang sanger, Rumiko Ishida spilte på et gammelt japansk strengeinstrument, og Kaori Kurisaki, som hadde tatt turen fra Senboku, sang "Hikari", en nydelig sang som jeg tror hun har skrevet selv.

Det er godt å komme og føle seg velkommen. Fremdeles vet jeg nok ikke helt hva jeg kan bidra med inn i menigheten. Men jeg fikk i hvert fall gitt en utfordring til menigheten om å reflektere over hva som er kirkens kall og oppgave inn i nabolaget og byen de nå er en del av.

Hva skal jeg gjøre?

Hva skal jeg gjøre her i Hannan? Det var temaet for et møte med kirkeledelsen i går. På bildet ser dere fra (f.v.) Fukui, Hagenoshita, meg, Sueoka og Yamaoka. Sueoka er president i kirken og ledet møtet.

Det er etablert en komite som skal fokusere spesielt på Hannan-området, der altså Nankai kirke ligger. Hensikten er å tenke helhetlig og utadrettet i en by vi har vært lenge, men der nye muligheter har åpnet seg etter at Nankai kirke fikk nytt kirkebygg.

For min del kommer jeg til å bli knyttet opp til tre menigheter; Nankai, Izumisano og Senboku. Disse menighetene ligger ikke så langt fra hverandre, så noe av tiden min kommer til å bli brukt til å skape samarbeid på tvers av menighetene. Dette gjelder særlig ungdomsarbeid. Men hoveddelen av tiden kommer til brukt i tilknytning til Nankai menighet.

Hva jeg konkret skal gjøre er fremdeles noe uklart. I utgangspunktet har jeg lyst til å bruke litt tid til å snakke med folkene som hører til her om hva slags by dette er, hva utfordringene for byen er og hva slags visjoner folk har for kirken sin. Så får vi se hva vi kan få til. Jeg har ingen hast, men samtidig brenner jeg etter å komme i gang.

Hva skal jeg gjøre? Det er ikke noe enkelt svar på det, men vær gjerne med å be om at det kan åpnes muligheter for å nå stadig flere mennesker med budskapet om en levende Jesus Kristus.

Dyrisk

Jeg opplever nye ting hele tiden. Noen ganger føler jeg meg som en turist, der jeg går rundt med fotoapparatet og knipser alle flotte ting. Rart å være tilbake i Japan som jeg kjenner så godt, og samtidig føle at dette er noe nytt.

Det er nye lyder og lukter. På mange måter annerledes enn i byen. Akkurat nå er klokka 17. Da kommer det en liten sang i høyttalere som er over hele byen, og en koselige kvinnestemme som sier at nå er det på tide å begi seg på hjemvei. De hjemme venter! Utrolig system, som jeg ikke har vært borti i byen.


Og så er det masse dyr! I dag morges, da jeg stod opp var de to småtassene her nedenfor stuevinduet sammen med to andre kompiser. Det er tanuki, som de heter på japansk, eller vaskebjørner som vi kanskje vil kalle dem. De er så vidt jeg vet ikke farlige, bare veldig koselige!

Mindre koselig syntes jeg det var da vi oppdaget en 15 cm lang firfisle inni stua. Må si at jeg er relativt panisk i forhold til sånt. Så nå holder jeg alle luker stengt i frykt for å finne flere innendørs...!

I tjernet har jeg flotte traner, både hvite (som på bildet over) og grå. De er majestetiske og nydelige!

Utenfor inngangsdøra henger forresten denne gigantiske edderkoppen og slapper av. Den rører seg ikke, såfremt ikke noen nærmer seg den. Jeg må innrømme at jeg er fornøyd om den holder seg i ro. Da vet jeg i hvert fall hvor den er!


Så noen andre bilder jeg tok på en spasertur i går:

Nankai Line har spor helt nede i fjæra. I bakgrunnen kan du skimte Kansai Internasjonale Flyplass.


Her er huset mitt. Flott, ikke sant?

Nankai kirke

I Japan!

Da har jeg landet i Japan igjen! Representant for NMS i Japan, Åshild Bjørkum Furukawa, tok imot meg på Kansai Internasjonale flyplass, som ligger like i nærheten av der jeg skal bo og arbeide.

Etter å ha spist frokost/lunsj dro vi til rådhuset for registrering i kommunen og deretter til huset der jeg skal bo. Et hus med et umiskjennelig rosaskjær, men som er flott. Inni er det helt supert. Og på bildet over kan du se at utsikten fra kjøkkenet er kjempeflott. Et lite tjern, rismarker, typisk japanske hus og sjø bak der igjen. Jeg tror jeg kommer til å trives her!

Nå er jeg trøtt. Det er langt å reise, og ikke ble det noe særlig med søvn heller. Men jeg piner meg til å holde meg oppe så lenge som mulig for å komme inn i døgnet. Det kan være et stort prosjekt, men jeg håper det går raskt denne gangen.

Bilsalg

Det er mange ting som skal ordnes før avreise. Masse praktisk. I dag har jeg lagt bilen ut for salg på FINN. Så vet dere om noen som har lyst på en sprek og god bil er det bare å ta kontakt.

Møter

I kveld har jeg vært i selskap med gode venner som ønsket meg god tur tilbake til Japan. Jeg har den siste tiden vært sammen med søsken og slekt fra fjern og nær, og jeg har møtt mange andre mennesker som også betyr mye for meg. Året i Norge har styrket mange relasjoner. Det er jeg glad og takknemlig for.

I går hadde jeg konfirmanttime om misjon for Harkmarkskonfirmantene sammen med områdeleder for NMS i Mandal, Jan Helge Kristensen. Jeg har truffet tidligere Japanmisjonærer og hatt mange og lange samtaler om misjon i Japan. Disse "misjons-møtene" har hjulpet meg til å reflektere mye om Japan generelt og misjon i Japan spesielt. På søndag skal jeg takke menigheten på Harkmark for all støtte så langt, og be om fortsatt forbønn og støtte.

Alle disse møtene har vært viktige elementer i forberedelsen til å reise tilbake. Og nå begynner jeg å bli klar for å reise. Det er ikke så mange dagene igjen nå. Det skal bli spennende å se hva jeg kan bidra med i Hannan. Og det er godt å vite at jeg har mange gode støttespillere hjemme i Norge.

Takk til alle dere som har fulgt meg så langt. Dere er viktige for meg. Jeg håper dere vil være med videre.

Litt om Hannan

Det er altså klart at jeg fra oktober skal arbeide ut fra Nankai menighet, som ligger i Hannan by. Selv om jeg har vært i Hannan mange ganger, kjenner jeg ikke så veldig godt til byen.

Hannan by ble ifølge Wikipedia etablert i 1991, og har litt mer enn 58 000 innbyggere. Byen ligger langs Osakabukten, lengst sør i Osaka fylke. Fra havnen i Hannan ser man rett ut til Kansai International Airport, der de fleste nordmenn som kommer til Osaka ankommer med fly.

Jeg er spent på å komme til det nye stedet. Tezukayama lå jo midt i tjukkeste Osaka, med bebyggelse overalt. Nå er jeg ca én time lenger sør (med tog), og selv om jeg alltid trivdes veldig godt inni byen, lengtet jeg etter hvert etter å kunne ta en tur i ubebygd strøk uten at jeg måtte reise altfor langt.

I Hannan får jeg flotte strender, rismarker og skog like i nærheten. På bildet, som jeg har kopiert fra Google Maps, ser dere en oversikt over området kirken ligger i og der jeg skal bo. Huset mitt blir ca én km fra kirken. Dette skal bli bra, og jeg gleder meg til å bli kjent med mitt nye bosted!

Klar for Japan igjen!

1. oktober reiser jeg tilbake til Japan igjen.

Etter en svært travel sommer med masse arbeid i forbindelse med turneen til Malaïka gleder jeg meg til igjen å kunne sette kursen østover.

Denne gangen skal jeg ha tjeneste i Nankai menighet. Foreløpig er det ikke helt klart hva arbeidsoppgavene kommer til å bestå av, men at det vil bli mange og meningsfylte ting å gjøre er det ingen tvil om.

Menigheten har nettopp fått nytt kirkebygg, og det gir mange gode muligheter. Byggingen av kirkebygget har også vært et innsamlingsobjekt i NMS, så det er mange rundt omkring i Norge som har bidratt til at menigheten nå har et moderne og hensiktsmessig bygg til arbeidet. Bygget ligger på et annet sted enn den gamle kirken gjorde.

Det har ikke vært så mange blogginnlegg her i det siste. Kanskje blir det ikke så veldig mange de neste dagene heller. Men når jeg er vel tilbake og på plass i Japan gleder jeg meg til å fortelle om små og store ting fra livet i Japan.

Godt nytt år!

Vi har igjen startet på et nytt år. Måtte 2008 gi dere mange gode samtaler og møter, gode minner og opplevelser. Alt godt for det nye året ønskes dere alle!

Bli med på NETTAKSJONEN på www.nms.no!

Som jeg skrev for et par dager siden har NMS fornyet sine nettsider. I den forbindelse har vi en aksjon gående.

Bli med på NETTAKSJONEN og vinn flotte malerier!

For kr 100 er du med i trekningen av tre malerierlaget av kunstneren Vakoté Yama Dieudonné fra Kamerun.

Aksjonen avsluttes 19. desember kl 12.00. Inntektene går til Det Norske Misjonsselskaps (NMS) misjonsarbeid.

Tilbake på bloggen

Da er jeg tilbake på bloggen igjen. Det har blitt lang tid uten noen innlegg, siden jeg ikke er i Japan for tiden. Men nå ser jeg at det er mange som er innom likevel. Derfor skal jeg prøve å skrive litt her av og til.

Ting går stadig bedre for meg. Jeg føler meg tidvis veldig frisk og fin, og tror flåttens virkninger nå for alvor er på vei ut av kroppen. Arbeidet på NMS her i Stavanger går også greit. I det siste har jeg jobbet en del med web-sidene til NMS. Gå inn og sjekk selv!

www.nms.no

En fin advenstid ønskes dere alle!

Avskjedssamlingene

Det å avslutte tjenesten etter seks år medfører også en del samlinger med forskjellige grupper for å takke, ta farvel og si ”på gjensyn”. Jeg har fått mange gode ord og tilbakemeldinger på tiden jeg har vært i Japan. Det har vært godt å høre, og har også vært en styrke i en vanskelig tid. Jeg vet at mange har satt pris på at jeg har vært i Japan, men det gjør det også desto vanskeligere å bryte opp. For jeg har blitt glad i alle de jeg har vært satt til å tjene.

Før jeg reiste hadde jeg samtale med kirkeledelsen, avskjed med barna i engelskklassen, Teen’s Club i Wakayama, Kids Club og gospel på Tezukayama, misjonærfellesskapet, og til sist Tezukayama menighet. Alle samlingene var flotte, og er gode minner å ha med seg her i Norge.

Gospelgruppen hadde kjøpt kake med innskriften "Takk, lærer Ellefsen". Kjempekoselig!

Siste samling med Tezukayama Gospel.

De fleste av NMS- og Frikirkemisjonærene samlet til avskjedssamling i hagen på Tezukayama.

Kvinneforeningen på Tezukayama hadde laget min favoritt, Hayashi-rice, til lunsj etter min foreløpig siste gudstjeneste på Tezukayama. Her vanket det i tillegg til veldig god mat, veldig gode ord. Det er rart, veldig rart, at jeg ikke skal være en direkte del av dette fellesskapet lenger. Men det er fylt av takknemlighet jeg tenker tilbake på den første perioden av tjenesten i Japan. Jeg håper jeg i fremtiden igjen kan bli med videre.

Deltakerne på den siste gudstjenesten min på Tezukayama.

Om å bli vant til noe

Jeg har kommet til Norge, og nyter den norske mai-våren. For første gang på seks år ser jeg igjen hvitveis, nyutsprungne bjørkeblader, vårblomster og jorder fulle av løvetann. Jeg hadde helt glemt at det er så mange, og vakre(!) løvetannblomster i mai. Og så er det jo så lyst om kveldene. Det er mange ting man glemmer på seks år.

Men det er også noen ting man blir vant til. Her en dag stod jeg og ventet på toget på Shin Imamiya. Som alle andre stod jeg pent i kø, der som dørene skal komme. Det er mange køer over hele plattformen, oganisert etter hvor dørene kommer.

Så kom toget. Det seg uvanlig sakte inn på stasjonen, og stoppet to (2!) meter for tidlig. Dørene gikk etter hvert opp, og det ble litt kaos da alle måtte flytte seg disse to meterne. Jeg husker at jeg faktisk ble litt irritert på togføreren; -At han ikke kan klare å stoppe på rett sted! tenkte jeg. Og så tenkte jeg at dette nok var en tanke jeg ikke hadde kommet på for seks år siden. Da var jeg nok mer imponert over at de i det hele tatt hadde merket hvor dørene kommer. Utrolig hva man kan bli vant til...

I Norge igjen

Så har jeg igjen kommet til Norge. Det er både rart og godt å være her. Et kapittel med meg i Japan er definitivt over, og det er mange følelser knyttet til det.

Nå skal jeg prøve å nyte mai i Norge, den første på seks år. Ute er jordene dekket med løvetann, trærne har lysegrønt løv og kanskje kan jeg finne hvitveis også etter hvert?

Det har vært noen spesielle dager i det siste med avskjeder, eller ”på gjensyn-møter”, med mange. Dette vil jeg skrive litt mer om senere. Beklager at det har vært dårlig på bloggfronten i det siste, men avskjed og pakking har tatt oppmerksometen.

Mange møtte opp på flyplassen for å se meg av gårde.

Her ser dere det siste jeg så av Osaka og Tezukayama i denne omgangen.

Avslutter perioden

Jeg har hatt noen uker i Japan nå, og det vært fint å møte menneskene i menigheten og misjonærene. Samtidig har jeg merket at det er vanskelig å ikke være frisk og leve et misjonærliv her. Det å være uten krefter her kjennes sterkere , tror jeg.

Derfor har jeg bestemt meg for å avslutte første periode i Japan nå, og reiser til Norge 8. mai for ett års hjemmeopphold. Da skal jeg arbeide for KFUK-KFUM Global. Jeg håper at kreftene vil vende tilbake så fort som mulig, slik at jeg full av krefter kan reise tilbake til Japan høsten 2008 og fortsette tjenesten her.

Det har vært en vanskelig avgjørelse å ta. Jeg har hatt mange gode år i Japan, og har trivdes veldig godt hele tiden. Det er ikke det at jeg har lyst til å reise herfra. Nå er det snart 6 år siden jeg kom hit som misjonær. I løpet av disse årene har jeg knyttet mange bånd, både til mennesker, kirke og land. Jeg føler at jeg hører til her. Det blir også rart og trist å ta farvel med misjonærfellesskapet. Samtidig føler jeg det er nødvendig å ta konsekvensene av helsesituasjonen. Å gå å hangle her er ikke gunstig.

Takk for all støtte og forbønn gjennom lang tid. Det er godt å vite at misjonsarbeid ikke er et enkeltmannsforetak. Jeg trenger forbønn også i den tiden jeg nå går inn i. Vær med å be for menigheten på Tezukayama også videre.