Avskjedssamlingene

Det å avslutte tjenesten etter seks år medfører også en del samlinger med forskjellige grupper for å takke, ta farvel og si ”på gjensyn”. Jeg har fått mange gode ord og tilbakemeldinger på tiden jeg har vært i Japan. Det har vært godt å høre, og har også vært en styrke i en vanskelig tid. Jeg vet at mange har satt pris på at jeg har vært i Japan, men det gjør det også desto vanskeligere å bryte opp. For jeg har blitt glad i alle de jeg har vært satt til å tjene.

Før jeg reiste hadde jeg samtale med kirkeledelsen, avskjed med barna i engelskklassen, Teen’s Club i Wakayama, Kids Club og gospel på Tezukayama, misjonærfellesskapet, og til sist Tezukayama menighet. Alle samlingene var flotte, og er gode minner å ha med seg her i Norge.

Gospelgruppen hadde kjøpt kake med innskriften "Takk, lærer Ellefsen". Kjempekoselig!

Siste samling med Tezukayama Gospel.

De fleste av NMS- og Frikirkemisjonærene samlet til avskjedssamling i hagen på Tezukayama.

Kvinneforeningen på Tezukayama hadde laget min favoritt, Hayashi-rice, til lunsj etter min foreløpig siste gudstjeneste på Tezukayama. Her vanket det i tillegg til veldig god mat, veldig gode ord. Det er rart, veldig rart, at jeg ikke skal være en direkte del av dette fellesskapet lenger. Men det er fylt av takknemlighet jeg tenker tilbake på den første perioden av tjenesten i Japan. Jeg håper jeg i fremtiden igjen kan bli med videre.

Deltakerne på den siste gudstjenesten min på Tezukayama.

Om å bli vant til noe

Jeg har kommet til Norge, og nyter den norske mai-våren. For første gang på seks år ser jeg igjen hvitveis, nyutsprungne bjørkeblader, vårblomster og jorder fulle av løvetann. Jeg hadde helt glemt at det er så mange, og vakre(!) løvetannblomster i mai. Og så er det jo så lyst om kveldene. Det er mange ting man glemmer på seks år.

Men det er også noen ting man blir vant til. Her en dag stod jeg og ventet på toget på Shin Imamiya. Som alle andre stod jeg pent i kø, der som dørene skal komme. Det er mange køer over hele plattformen, oganisert etter hvor dørene kommer.

Så kom toget. Det seg uvanlig sakte inn på stasjonen, og stoppet to (2!) meter for tidlig. Dørene gikk etter hvert opp, og det ble litt kaos da alle måtte flytte seg disse to meterne. Jeg husker at jeg faktisk ble litt irritert på togføreren; -At han ikke kan klare å stoppe på rett sted! tenkte jeg. Og så tenkte jeg at dette nok var en tanke jeg ikke hadde kommet på for seks år siden. Da var jeg nok mer imponert over at de i det hele tatt hadde merket hvor dørene kommer. Utrolig hva man kan bli vant til...

I Norge igjen

Så har jeg igjen kommet til Norge. Det er både rart og godt å være her. Et kapittel med meg i Japan er definitivt over, og det er mange følelser knyttet til det.

Nå skal jeg prøve å nyte mai i Norge, den første på seks år. Ute er jordene dekket med løvetann, trærne har lysegrønt løv og kanskje kan jeg finne hvitveis også etter hvert?

Det har vært noen spesielle dager i det siste med avskjeder, eller ”på gjensyn-møter”, med mange. Dette vil jeg skrive litt mer om senere. Beklager at det har vært dårlig på bloggfronten i det siste, men avskjed og pakking har tatt oppmerksometen.

Mange møtte opp på flyplassen for å se meg av gårde.

Her ser dere det siste jeg så av Osaka og Tezukayama i denne omgangen.