Det er interessant å være i Norge denne førjulstiden. Som jeg har skrevet før, så er det seks år siden sist jeg var i Norge til jul. Derfor har jeg prøvd å få med meg så mange av de tradisjonelle juletingene som mulig. Jeg har spist deilig juletallerken med ribbe og rødkål, ser på "Jul i Svingen" (NRK sin julebarne TV), sett den flotte julemusikalen "... like til Betlehem", vært på julekonsert med Mandal Kantori (bildet), og nytt alle de flotte dekorasjonene og lysene som popper frem overalt.Jeg må innrømme at "Jul i Svingen" ikke er det som gir mest julestemning, selv om det for øvrig er et veldig godt program for barn å lære om mellommenneskelige utfordringer og relasjoner. Maten er viktig, men det er vel ikke den som gir de største juleassosiasjoner etter mange år med mye ulik (men alltid god!) julemat.
Japan har mye av den overfladiske julestemningen. Det er juletrær, nisser og julemusikk i butikkene, folk pynter hjemmene med forskjellig julepynt, og det er egentlig ganske stor samfunnsmessig oppmerksomhet rundt det at store deler av verden feirer jul. Men jeg har inntrykk av at det heller ikke blir noe mer enn det. En av mine visjoner er at også japanerne skal kunne feire jul med kjennskap til opprinnelsen, og glede seg i det håpet som ble skapt da Gud ble menneske.
Her om dagen var vi på kino og så "Veien til Betlehem". Dette er en Hollywood-produksjon av juleevangeliet, og var kjempebra. Kan absolutt anbefales! Etter å ha sett den filmen fikk jeg mange nye tanker om hvor mye som skjuler seg bak ordene i juleevangeliet, og hva julen faktisk handler om. Så min jakt etter julestemningen ble avsluttet foran lerretet på Kristiansand kino. Da ble jeg på en ny og annen måte minnet om at det viktigste i julen ikke er stemningen, men det håp og den glede som Jesu fødsel førte med seg, og som fremdeles er levende i dag.
