Senboku

På søndag hadde jeg min første gudstjeneste i Senboku. Ca 30 personer deltok på gudstjenesten, som vi hadde valgt å gjøre til en lovsangsgudstjeneste. Til tross for tekniske problemer med prosjektor og slik, tror jeg det gikk relativt greit. 

Jeg prekte over NMS' årstema "Dere skal gi dem mat". Derfor kan vi kanskje si at også vi i Japan har tatt del i den landsomfattende aksjonen NMS hadde i helgen. 

Så nå har jeg endelig begynt å gjøre litt tjeneste også i Senboku menighet. Senboku kirke ligger ganske nøyaktig én times biltur fra der jeg bor, så det er litt reisevei dit. Men den timen er egentlig god å ha. Da får jeg tid til å tenke gjennom programmet som ligger foran, eller jeg kan slappe helt av og bare kjøre.

Fremdeles er det ikke helt klart hva arbeidsoppgavene på Senboku blir. Jeg skal jo ikke arbeide så mye i den menigheten. Men at det blir oppgaver knyttet til å få nye mennesker inn i kirken er det ingen tvil om. Be gjerne om at vi må finne ut hva vi kan gjøre for å få nye mennesker til kirken.

Livlig på Yona-camp

For en ukes tid siden hadde kirken den årlige Yona-leiren. Vi har ofte problemer med å få deltakere med på programmene, men denne gangen var det masse folk.

Bortimot 30 deltakere fant veien til Wakayama kirke. Deltakerne, som hovedsakelig var unge voksne, fikk med seg en leir med både god forkynnelse, et bra sosialt program og deilig mat.

Jeg prøver å si til meg selv at deltakerantall egentlig ikke er viktig, men det er ikke tvil om at å være mange også har en egen verdi. For det var moro å være mange igjen! Og når program og forkynnelse også er av god kvalitet blir det hele veldig bra.

Bønne- og infobrev

Misjonærene sender to eller tre ganger i året bønne- og informasjonsbrev til foreninger og enkeltpersoner rundt om det ganske land. Vi får "tildelt" adressater som får brev fra oss mer eller mindre regelmessig i løpet av tjenestetiden.

Jeg sender brev til adresser over store deler av Sør-Norge. På listen min har jeg bortimot 140 adresser. Det er imponerende hvor mange som er engasjert i misjonsarbeidet! Vi er så absolutt ikke alene i dette arbeidet, selv om vi noen ganger kan føle oss ensomme i utlendighet.

Mitt første brev etter at jeg kom til Japan denne gangen sendte jeg for et par uker siden. Egentlig hadde jeg tenkt å legge brevet ut i pdf-format, men jeg vet ikke hvordan jeg får til det i dette bloggsystemet. For å lese brevet må dere derfor klikke på brevet i bildet ovenfor. Det er delt i to bilder.

Women power!

Yukiko Yamaoka, Ingrid Aske, Ingebjørg Mikaelsen og Astrid Harbo leder misjonene.

For et par dager siden hadde NMS og Frikirken samarbeidsmøte med Kinki-kirken. Der møtte representant og viserepresentant for de to organisasjonene kirkens ledelse.

Jeg var tilfeldigvis innom misjonens kontor rett før de skulle starte møtet. Da oppdaget jeg at vi i misjonen i Japan for tiden har en svært feminin ledelse. Vi har vel egentlig hatt det i flere år, men jeg har bare aldri tenkt på det før.

NMS har gender ganske høyt oppe på listen over saker som skal prioriteres. I misjonssammenheng i Japan er vi i hvert fall kommet langt, kan det se ut til. Når det gjelder kirken vi samarbeider med er nok dessverre situasjonen stikk motsatt. Det er godt vi kan gå foran med et godt eksempel på egen lederside, i hvert fall.

Men vi er faktisk ikke så mange menn i NMS/Frikirke-sammenheng i Japan. Foruten meg er det bare fire menn i fast tjeneste her nå.

Derfor var det veldig hyggelig å kunne reise til flyplassen på tirsdag og ta imot Paul Roland, som skal vikariere i Kawage et par måneder. Han representerer Frikirken, kommer fra Kristiansand og har vært mange år som misjonær i Japan før. Etter ankomst dro vi selvsagt på restaurant for å spise god, japansk mat.

Velkommen, Paul!

Direktesending for 90 år

Jeg har aldri følt at jeg har måtte gi avkall for noe særlig på grunn av tjenesten som misjonær i Japan. Det jeg går glipp av, synes jeg egentlig at jeg får tilbake på andre måter.

Men det å alltid være utenfor når slekt og venner samles, synes jeg kanskje er det vanskeligste. Når nevøer fyller år, når julen feires eller det er andre store feiringer er jeg stort sett ikke til stede.

I dag feirer mormor sin 90-årsdag på Valand Bedehus. Mormor betyr masse for meg, og jeg skulle gjerne ha vært der og feiret mormor i dag. Men jeg er ikke der. Eller, det vil si, jeg er der faktisk. For akkurat nå sitter jeg faktisk og ser levende bilder fra bedehuset på Valand. Onkel Åge gjør en hederlig innsats og skjenker kaffe til gjestene, ser jeg.

Festen ble startet med velkomst, deretter ble ordet gitt til meg, som er i Japan. Via mobilt bredbånd og Skype kunne jeg ha direktesendt tale for mormor. Webkameraet mitt var på storskjerm, og jeg så utover salen. Teknikken er utrolig! Jeg skulle gjerne ha vært fysisk til stede på festen. Men med denne teknikken føler jeg nesten at jeg har vært der!

I stedet for vanlige pakkepresanger har mormor bedt gjestene om en gave til NMS' misjon i Japan. Derfor var det ekstra hyggelig å kunne komme med en hilsen til de 56 gjestene i 90-årskalaset.