Time out

Helt siden jeg kom tilbake til Japan etter sommerferie i Norge har jeg ikke følt meg hundre prosent. Hele tiden har det manglet de krefter og den energi som er nødvendig for å utføre de arbeidsoppgavene jeg har på en god måte.

Den siste tiden har det blitt litt tydeligere enn før, og jeg har vært nødt til å senke tempoet mye. Bosituasjonen min her i Japan gjør at selv om man har fri, så er man på en måte likevel på jobben. Kirken er i første etasje, jeg bor i andre. Misjonærliv er ikke bare en jobb, men noe som omfatter alle sider av livet.

Derfor har jeg nå, i samråd med ledelsen i misjonen, familie og venner, bestemt meg for å ta en kort periode i Norge. Jeg kommer til å være i Norge så lenge det er nødvendig for å få kreftene tilbake, så får vi se hvor lang tid det vil ta. Jeg håper at en liten periode med turer i skogen på Harkmark, på Sjøsanden i Mandal og rolige kvelder med familie og venner vil gi meg kreftene tilbake. Og så håper jeg at jeg snart kan komme tilbake til Japan og gjøre den tjenesten jeg er kalt til her.

Heretter kommer altså innleggene i denne bloggen til å komme fra Harkmark. Jeg regner med at det etter hvert vil komme bilder av vakker norsk natur, og også noen betraktninger fra en helt annen tilværelse enn den jeg er vant til i dag.

Takk til alle dere som ber for meg. Vær gjerne med å be for menigheten her på Tezukayama i den spesielle situasjonen som oppstår når jeg blir borte en stund. Be også for de andre misjonærene i Japan.

Basar

På søndag hadde vi høstens basar på Tezukayama. Det ble en fin dag, selv om det ikke kom så mange gjester vi hadde håpet. Kirkerommet var for anledningen omgjort til kafé, og det var god stemning rundt småbordene med hjemmelaget mat fra serveringsbordet. I et av hjørnene hadde vi utsalg av kaker, brød og varer fra den kristelige bokhandelen i Osaka.

Japansk basar er egentlig et godt gammeldags loppemarked. Ute i hagen og i gamlebygget var det derfor utstilt ting for salg, som vi hadde fått fra kirkefolk, mødre i engelskklassen og naboer.

Økonomisk sett var resultatet litt dårligere enn før, men 110.000 yen (6000,-) er sårt tiltrengte midler til en kirke som sliter med økonomien.

Midt på dagen hadde vi ”Gospel Time”, et lite møte med andakt og sang. Da var vi ca 45 personer, noe som er veldig bra for kirken på Tezukayama. Faktisk den best besøkte samlingen i løpet av året.

”Vi er én kirke”

”Kinki Evangelisk Lutherske kirke er ikke mange kirker. Vi er én kirke, et fellesskap av 29 menigheter, som står sammen.”

Slik avsluttet visepresident i Kinki-kirken, Sakae Sowa, lørdagens møte i Kashihara. På møtet var kirkens arbeidere og de ulike menighetenes kasserere samlet for å drøfte kirkesamfunnets alvorlige økonomiske situasjon.

Kinki-kirken har de siste årene måttet tære på oppspart kapital. Hvert år mangler det 10 millioner yen (ca 560 000 NOK) når regnskapet skal gjøres opp. Dette er dramatiske tall som en organisasjon ikke kan leve med. Årsaken til de negative tallene henger sammen med lavere oppslutning om kirken, samt markant nedgang i kollektinntekter.

Møtet var ment å forklare den økonomiske situasjonen på en enkel og forståelig måte, slik at grasrota i kirken kan klare å ta inn over seg hvordan kirkesamfunnets stilling egentlig er. Det ble uttrykt takknemlighet overfor misjonen som både før og nå bidrar med store midler til kirken gjennom misjonærlønninger.

Foruten oppklarende spørsmål og svar var møtet preget av et engasjert lekfolket. Det ble uttrykt behov for en ledelse med en klar visjon og at det måtte mer begeistring inn i kirken. - Vi trenger å få høre tydelig om alle de gode tingene Gud har gjort for oss! Dette vil igjen utløse offervilje, var en av de direkte tilbakemeldingene som kom fra salen.

Kinki-kirken har, som mange av Japans kirkesamfunn, opplevd sviktende oppslutning om arbeidet sitt. Dette får selvsagt økonomiske bivirkninger. Det ble under møtet påpekt at en åpenbar løsning på de økonomiske problemene derfor er å sette inn krefter for å øke oppslutningen. Dette tror jeg er rett. Men det er også svært viktig aldri å glemme, og være tydelig på, at målet med å få mennesker til kirken ikke er økte inntekter, men et frigjørende møte med Den hellige og treenige Gud.

Jeg håper og tror at møtet i Kashihara på lørdag kan være starten på en ny bevissthet om hva fellesskapet Kinki-kirken er. Det handler om økonomi; de ”rike” menighetene støtter de ”fattige”. Men det handler også om evangelisering; vi står sammen om oppdraget å formidle evangeliets frigjørende kraft til våre naboer overalt i Kinki-området.

Bibelsk visittkort

Et viktig innslag i misjonærers hverdag er bladene vi får tilsendt. Jeg abonnerer på Vårt Land og Agenda 3:16. Det er godt å kunne følge med i hva som rører seg i kirkenorge.

Misjonærene for NMS og Frikirken får alle tilsendt Frikirkens blad, ”Budbæreren”. På siste side har de alltid en munter historie, og jeg har lyst til å sitere Ketil Willard sitt bidrag i siste utgave. Der ser vi at det er mange måter å bruke bibelen på… :

Det var en ung pastor som startet på et sted. Han ville bli kjent med menigheten og lurte på hvordan han skulle gjøre det. Han fant medlemslista og sirkla inn adresser. Han satte seg i bilen og kjørte til en av adressene.

Han ringer på, men ingen lukker opp. Han hører folk inne, men ingen åpner når han ringer igjen. Han tenker; jeg får legge igjen visittkortet. Men han synes det var litt stusselig, så han førte på et bibelvers: Joh åp. 3,20; ”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren…”

Førstkommende gudstjeneste er pastoren med og teller opp kollekten. Der ligger hans visittkort med et nytt bibelvers. 1 Mos 3,10: ”Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.”

Kjeramikktur med Teen's Club

For noen uker siden dro Teen's Club i Wakayama på tur til "Ame no mori", i nærheten av Kainan. Her blir det laget flotte kjeramikkprodukter, men det er også mulighet til å prøve seg selv på kjeramikkens kunst. Jeg har prøvd et par ganger, og har vel skjønt at det ikke har gått noen kunstner tapt i meg, for å si det sånn. Utrolig at en kopp kan bli jevn over det hele...

En av målsetningene med Teen's Club er å etablere et fellesskap i kirken for ungdommer. Derfor er det også viktig med samlinger der fokus nesten utelukkende er å bygge dette. 6 ungdommer og fire ledere deltok på kjeramikkturen, og det ble en kjempefin dag der vi gjennom kjeramikken fikk mulighet til å bli bedre kjent med hverandre.

Teen's Club har samlinger annen hver fredag i Wakayama kirke, og målgruppen er tenåringer. Vi startet denne klubben for to år siden, og har hele tiden vært 4-8 deltakere. Noen har sluttet, andre har kommet til. Hvis alle hadde kommet samtidig hadde vi blitt en stor gjeng. Vær gjerne med å be for arbeidet med Teen's Club.

"Ladies Day"

Det ville være å overdrive å si at Japan har kommet langt når det gjelder likestilling. I hvert fall på den måten vi nordmenn tenker om dette.

Mange kvinner har riktignok kommet seg inn i betydningsfulle posisjoner i samfunn og arbeidsliv. Likevel er nok heller regelen at kvinner arbeider til de skal føde barn, deretter er det familien som gjelder. Jeg hilser alle forsøk på mer likestilling mellom menn og kvinner velkommen, og håper og tror at også Japan vil komme etter på dette feltet om ikke lenge.

Når vi snakker om likestilling og diskriminering, så har jeg følt det selv i det siste. Selv om jeg er mann…! De fleste togselskapene har nå egne vogner for kvinner. Etter lang tid med mye menns krafsing på kvinner så selskapene seg nødt til å beskytte kvinnene. Løsningen ble togvogner der bare kvinner har adgang. Dette er en god ordning, og blir vel stort sett overholdt. Skulle derimot en mann forville seg inn i en kvinnevogn kommer det mange blikk. Da føler man seg bra dum, og styrter mot nabovognen, der alt er normalt. Det er ingen god følelse. Tro meg, jeg har prøvd…

Jeg synes det er helt greit at man lager ordninger for å beskytte kvinner mot ekle menn. Men andre ordninger har jeg mindre til overs for.

Sist onsdag var jeg på kino. Da var det ”Ladies day”. Det betyr ikke at bare kvinner har adgang. Tvert imot, menn er mer enn velkommen. Forskjellen er bare den at mens kvinner den dagen betaler 1000 yen (55 kr), må menn betale 1800 yen (100 kr). 1800 yen er vanlig pris, men likevel. Er ikke dette en ordning som er i overkant diskriminerende? Det rareste er at dette er en ordning som gjelder over hele landet. Onsdag er kvinnedag på kino. Og det er ingen likestillingsombud som griper inn. Vet faktisk ikke om det finnes her…!

X-Tower, Japans høyeste boligblokk

I snart to år har jeg, på mine turer til kirkens hovedkontor på Bentencho, med stor interesse sett X-tower reise seg høyere og høyere. Nå er Japans høyeste boligblokk ferdig med 52 etasjer, den høyeste 200 meter over bakken.

Fra så stor høyde er det selvfølgelig kjempefin utsikt over byen, men det er også langt ned. Og jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det må være svært ubehagelig å være i slike høyder ved større jordskjelv. Da blir det langt ned til bakken, som da heller ikke kan karakteriseres som trygg grunn.

Blokken ligger 100 meter fra nærmeste tog og t-banestasjon, så det er ikke tvil om at det er et attraktivt sted. Selv skulle jeg gjerne ha vært inne og sett. Det er nok det nærmeste jeg kommer til å komme inn der. For boligprisene er høye, akkurat som huset...

Marsjalen - en bok bok verdt å lese

Da jeg var i Norge i sommer kjøpte jeg en liten bok om Catherine Booth, datteren til Frelsesarmeens grunnlegger. Boken er gammel, men kom ut i ny utgivelse tidligere i år.

Jeg kjenner ikke så mye til Frelsesarmeen og deres arbeidsmetoder, og det har vært spennende å få litt innsikt i hvordan bevegelsen tenkte i den første tiden. Men det er jo marsjalen, som Catherine Booth ble kalt, som er bokens hovedtema. Hun var fast i troen på sin Frelser helt fra barndommen, og begynte tidlig evangeliseringsvirksomhet. Marsjalen tjenestegjorde i store deler av sitt liv i Frankrike, og hadde stor betydning i Frelsesarmeens oppstart der.

Det som gjorde mest inntrykk på meg var å lese om den sterke troen hun i alle situasjoner viste. Med klippefast tro på at Gud ville komme henne til unnsetning møtte hun alle utfordringer, fra fengsel til støyende forsamlinger. Marsjalen er i sannhet en av de mer ukjente trosheltene.

Jeg leste boken med stor interesse, og anbefaler den for alle som ønsker et innblikk i en kanskje litt ukjent, men for mange enkeltpersoner svært betydningsfull skikkelse fra forrige århundre.