Gledelig gjensyn!

I dag har det vært engelsk for barna her på Tezukayama. De fleste visste ikke at jeg var kommet tilbake fra Norge, og det var mange overraskede fjes å se. Etter timen kom en av ungene bort til meg og lurte på om jeg kom neste gang også. Så jeg tror gleden over å se hverandre var gjensidig.

Mens jeg har vært i Norge har Rebekka (ettåring) hatt hovedansvaret for undervisningen. Og hun har gjort en kjempejobb. Barna har blitt kjempegode til å huske ord og lære nye ting! I det siste har også nyankommet misjonær Ruth Kari Topland vært med og hjulpet. Jeg gjorde ingenting i timen i dag, bare så på. Kjempefin engelsktime!

Og så er altså våren på god vei her nå. 20 grader og snart utsprungne kirsebærblomster er veldig fint. Foreløpig er det bare noen få blomster, og enorme mengder med knopper. Men med denne temperaturen tipper jeg vi vil oppleve bugnende trær og folkefest i parkene på søndag. Da er det meldt fint vær, og mange vil nok benytte anledningen til å spise lunsj under de vakre trærne.

Jordskjelv

I dag morges, da satt jeg hjemme og leste litt før jeg skulle på gudstjenesten, kjente jeg plutselig at jeg følte meg svimmel og kvalm.

Jeg begynte å lure på om jeg var i ferd med å bli dårlig da jeg kjente at det ristet svakt. Deretter så jeg at lampene som henger i taket svingte. Vi er ikke så vant til jordskjelv her i Osaka, så jeg skjønte ikke at dette var et skjelv med en gang.

Heldigvis var det ikke så sterkt her jeg er, men i Ishikawa fylke, 20(?) mil herfra ristet det sterkt, 7,1 på Richters scala. Det er foreløpig meldt om en omkommet, og 170 skadet. Skjelvet gikk kl 10, og etter dette er det meldt om mange etterskjelv.

Jordskjelv er en skremmende realitet her i landet, og jeg håper vi slipper mer av dette i nær fremtid. Det føles ikke godt når jorden under føttene ikke er trygg.

Tilbake i Japan

Så er jeg omsider tilbake i Japan. Jeg hadde en fin tur med KLM 867 til Osaka, og ble tatt godt imot på flyplassen av (onkel) John Olav Straume fredag formiddag. Vel hjemme hadde tante Dagny og Rebekka vasket og ordnet og laget deilig lunsj til meg. En nydelig måte å bli tatt imot på etter lang tid hjemmefra!

Fremdeles har jeg ikke kommet inn i døgnet. Jeg sov nesten ingenting i natt, så det er så som så med krefter og overskudd. Får inderlig håpe at jeg får sove godt i natten som ligger foran.

Da jeg kom ventet det fruktkurv fra en, flere ringte og ønsket meg velkommen og to stod utenfor porten og hadde med seg en stor kasse jordbær til meg. I dag har vi hatt gudstjeneste. Mange visste ikke at jeg hadde kommet, så det var mange overraskede fjes å se. Etter gudstjenesten fortalte jeg litt om tiden jeg har vært borte, hva flått er, og at det er fint å treffe alle igjen. Menigheten svarte med applaus og en flott blomsterbukett.

Så var det deilig kake som Rebekka hadde bakt siden jeg kom hjem igjen, og vi hadde deilig lunsj sammen. Det er godt å føle seg velkommen!

Hyggelig lunsj etter gudstjenesten. Rebekka er fotograf.

Hva er en flått? Jeg viser og forteller... Er det ikke utrolig hva en sånn liten skapning kan stelle i stand?

Tilbake til Japan!

Torsdag 22. mars setter jeg meg på flyet for å reise tilbake til Japan igjen.

Jeg gleder meg til å treffe gamle kjente og være i leiligheten min igjen. Jeg tror det skal bli godt å komme til Japan, komme hjem igjen. For det er der jeg har bodd de siste årene, og jeg har trivdes veldig godt hele tiden. Samtidig er det ikke tvil om at det er en del spenning knyttet til å reise tilbake.

For fremdeles merker jeg virkningene etter flåttinfeksjonen, og ingen kan si hvor lenge det vil vare. Men selv om jeg ikke er frisk enda er det godt å vite årsaken til at jeg ikke er helt i slag. Det gjør det lettere å forholde seg til når jeg ikke er i form.

I en periode fremover kommer jeg fortsatt til å være deltidssykemeldt, og bare ha avgrensede oppgaver. Jeg håper dette vil fungere godt, både for menigheten og meg.

Det har vært nesten rørende å se at så mange har vært innom siden her, selv om oppdateringene har vært sjeldne det siste halvåret. Fremover håper jeg det kommer litt mer regelmessige innslag fra livet i Japan.

Takk for bønn og omsorg i en vanskelig tid. Jeg trenger det fortsatt og håper dere vil være med meg også videre.

Input fra Japan, mens jeg er i Norge

Så lenge jeg er i Norge er det vanskelig å gi dere oppdaterte nyheter om det som skjer i Japan. Men jeg har kolleger som på en utmerket måte rapporterer fra livet i Japan. Dere ser linker til dem til høyre. Jeg vil spesielt fremheve Anna Magni Larsen sin blogg. Anna Magni arbeider i Yokkaichi menighet, ca to timer med tog fra meg. Hun har nå i fastetiden nye innlegg nesten hver dag. Ellers gir ettåringen på Tezukayama, Rebekka Gitlestad, artige og gode beskrivelser fra Tezukayama og ellers ting hun opplever i Japan.

Det har jo vært VM i Japan i disse dager, og fokus har heldigvis ikke bare vært på sporten. Spesielt Aftenposten TV synes jeg har vært gode til å ha litt fokus på VM-landet også. Så jeg anbefaler dere å ta en titt på "Dagens japaner"-innslag som finnes på Aftenposten TV sine sportssider.

Jeg har ikke sjekket hvor langt plommetreblomstringen har kommet i Japan, men det pleier vel være på denne tiden trærne får sine blomster. Så jeg avslutter med noen bilder jeg tok for tre-fire år siden i Tsukigase. Vakkert, ikke sant?

Ute og møter misjonsfolket

De siste ukene har jeg arbeidet litt i NMS Agder region. Det har vært veldig fint for meg. Jeg har vært på besøk i Farsund, Valand, Voie og Mandal, og i går var jeg med på områdemøte i Kristiansand (bildet).

Det har vært veldig fint og interessant å møte misjonsorganisasjonen fra en annen vinkel enn jeg har opplevd før. Og så har det vært flott å treffe alle de som arbeider for misjonen gjennom kvinneforeninger, misjonsforeninger, etc.

Det er nok fint for "misjonsfolket" å høre rapport fra "misjonsmarken", men jeg føler egentlig at det er like fint for meg å få lov til å fortelle fra arbeidet mitt til mange lydhøre forsamlinger. Jeg er glad for at jeg har fått denne muligheten til å bli kjent med en annen side av virksomheten jeg er en del av.

Formmessig går det fremdeles opp og ned, men jeg føler i hvert fall at ting går i riktig retning. Borreliainfeksjonen og dens virkninger kommer nok til å være hos meg en stund, så jeg må lære meg å leve med et litt annerledes tempo enn jeg har vært vant til. Og så får vi bare be om og håpe på at jeg kan komme tilbake til god, gammel form så fort som mulig.

Et flåttbitt...

Det ble for en tid tilbake konstatert borreliainfeksjon, infeksjon etter flåttbitt, hos meg. Når jeg ble infisert og hvor lenge reaksjonen på det vil vare er visstnok umulig å si. Den ene reaksjonen er på tilbakegang og jeg håper den andre også gjør det så fort som mulig.

Derfor er jeg fremdeles i Norge, og formen går både opp og ned. Det har vært en underlig opplevelse å være ute av spill så lenge som jeg har nå. Jeg har liksom vært vant til å være aktiv hele tiden. Nå er jeg imidlertid bare halvtids sykemeldt, og det er godt å være litt med i gamet igjen. Jeg har nå en del oppgaver i Region Agder i NMS. Det er jeg veldig takknemlig for.

Foreløpig er det bestemt at jeg blir i Norge til midten av mars, så får vi vurdere hvordan tilstanden er da. Jeg håper og ber om at jeg må bli frisk nok til å fortsette tjenesten min i Japan så fort som mulig. Takk til alle dere som ber og husker på meg.

Godt nytt år!

Nyttår ble feiret med gode venner i Mandal, og et av høydepunktene var selvsagt overgangen til det nye året, med tilhørende fyrverkeri. Det er faktisk første gang på seks år jeg har opplevd fyrverkeri på julaften. I Japan hører fyrverkeri til i august. Da er det mange store dager i japansk religiøsitet, samtidig som luft og bakke er ganske fuktig. Det minsker faren for branner ganske mye.

Japans overgang til et nytt år foregår i stillhet, gjerne sammen med tusenvis av andre på vei til tempelet. Fra tempelklokkene høres dype klangtoner, og folk reflekterer over det gamle og det nye året. En japansk skikk er faktisk å finne et ord som beskriver det året som er gått, og et for det man håper det nye skal bringe. Denne skikken er med på øke refleksjonen, og en skikk som nok også nordmenn kunne adoptert med hell.

Min nyttårsfeiring dette året skjedde til øredøvende smell fra fyrverkeri i Mandal. En fin skikk, det også, selv om det tvinger frem refleksjoner om hvordan vi bruker ressursene våre.

Da vil jeg bare ønske dere alle sammen et riktig godt nytt år!

Julestemning

Det er interessant å være i Norge denne førjulstiden. Som jeg har skrevet før, så er det seks år siden sist jeg var i Norge til jul. Derfor har jeg prøvd å få med meg så mange av de tradisjonelle juletingene som mulig. Jeg har spist deilig juletallerken med ribbe og rødkål, ser på "Jul i Svingen" (NRK sin julebarne TV), sett den flotte julemusikalen "... like til Betlehem", vært på julekonsert med Mandal Kantori (bildet), og nytt alle de flotte dekorasjonene og lysene som popper frem overalt.

Jeg må innrømme at "Jul i Svingen" ikke er det som gir mest julestemning, selv om det for øvrig er et veldig godt program for barn å lære om mellommenneskelige utfordringer og relasjoner. Maten er viktig, men det er vel ikke den som gir de største juleassosiasjoner etter mange år med mye ulik (men alltid god!) julemat.

Japan har mye av den overfladiske julestemningen. Det er juletrær, nisser og julemusikk i butikkene, folk pynter hjemmene med forskjellig julepynt, og det er egentlig ganske stor samfunnsmessig oppmerksomhet rundt det at store deler av verden feirer jul. Men jeg har inntrykk av at det heller ikke blir noe mer enn det. En av mine visjoner er at også japanerne skal kunne feire jul med kjennskap til opprinnelsen, og glede seg i det håpet som ble skapt da Gud ble menneske.

Her om dagen var vi på kino og så "Veien til Betlehem". Dette er en Hollywood-produksjon av juleevangeliet, og var kjempebra. Kan absolutt anbefales! Etter å ha sett den filmen fikk jeg mange nye tanker om hvor mye som skjuler seg bak ordene i juleevangeliet, og hva julen faktisk handler om. Så min jakt etter julestemningen ble avsluttet foran lerretet på Kristiansand kino. Da ble jeg på en ny og annen måte minnet om at det viktigste i julen ikke er stemningen, men det håp og den glede som Jesu fødsel førte med seg, og som fremdeles er levende i dag.

Jul i Norge

Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet noe i bloggen min. Jeg har altså reist til Norge for en liten stund, og er sykemeldt til rett over nyttår. Det har vært godt å være her, og jeg er glad for å ha fått muligheten til å hente meg inn i Norge. Men nå håper jeg at jeg kan reise tilbake til Japan og Tezukayama tidlig på nyåret. Det blir ikke endelig bestemt før nyttår, og inntil da skal jeg feire jul på Harkmark for første gang på seks år. Det gleder jeg meg til, selv om det fremdeles føles litt rart å skulle være i Norge denne julen. Jeg skulle liksom ikke vært her...

Jeg ser at det er veldig mange som har vært innom siden min i løpet av den tiden jeg har vært borte. Takk for all interesse, og takk til alle dere som ber for meg.

I tiden jeg har vært her i Norge har jeg brukt kameraet flittig. Det øverste bildet er imidlertid fra flyturen til Norge. Da fløy vi slik at vi kunne se Mount Fuji. Det er ikke rart at japanerne er stolte av sitt høyeste fjell, er det?

Time out

Helt siden jeg kom tilbake til Japan etter sommerferie i Norge har jeg ikke følt meg hundre prosent. Hele tiden har det manglet de krefter og den energi som er nødvendig for å utføre de arbeidsoppgavene jeg har på en god måte.

Den siste tiden har det blitt litt tydeligere enn før, og jeg har vært nødt til å senke tempoet mye. Bosituasjonen min her i Japan gjør at selv om man har fri, så er man på en måte likevel på jobben. Kirken er i første etasje, jeg bor i andre. Misjonærliv er ikke bare en jobb, men noe som omfatter alle sider av livet.

Derfor har jeg nå, i samråd med ledelsen i misjonen, familie og venner, bestemt meg for å ta en kort periode i Norge. Jeg kommer til å være i Norge så lenge det er nødvendig for å få kreftene tilbake, så får vi se hvor lang tid det vil ta. Jeg håper at en liten periode med turer i skogen på Harkmark, på Sjøsanden i Mandal og rolige kvelder med familie og venner vil gi meg kreftene tilbake. Og så håper jeg at jeg snart kan komme tilbake til Japan og gjøre den tjenesten jeg er kalt til her.

Heretter kommer altså innleggene i denne bloggen til å komme fra Harkmark. Jeg regner med at det etter hvert vil komme bilder av vakker norsk natur, og også noen betraktninger fra en helt annen tilværelse enn den jeg er vant til i dag.

Takk til alle dere som ber for meg. Vær gjerne med å be for menigheten her på Tezukayama i den spesielle situasjonen som oppstår når jeg blir borte en stund. Be også for de andre misjonærene i Japan.

Basar

På søndag hadde vi høstens basar på Tezukayama. Det ble en fin dag, selv om det ikke kom så mange gjester vi hadde håpet. Kirkerommet var for anledningen omgjort til kafé, og det var god stemning rundt småbordene med hjemmelaget mat fra serveringsbordet. I et av hjørnene hadde vi utsalg av kaker, brød og varer fra den kristelige bokhandelen i Osaka.

Japansk basar er egentlig et godt gammeldags loppemarked. Ute i hagen og i gamlebygget var det derfor utstilt ting for salg, som vi hadde fått fra kirkefolk, mødre i engelskklassen og naboer.

Økonomisk sett var resultatet litt dårligere enn før, men 110.000 yen (6000,-) er sårt tiltrengte midler til en kirke som sliter med økonomien.

Midt på dagen hadde vi ”Gospel Time”, et lite møte med andakt og sang. Da var vi ca 45 personer, noe som er veldig bra for kirken på Tezukayama. Faktisk den best besøkte samlingen i løpet av året.

”Vi er én kirke”

”Kinki Evangelisk Lutherske kirke er ikke mange kirker. Vi er én kirke, et fellesskap av 29 menigheter, som står sammen.”

Slik avsluttet visepresident i Kinki-kirken, Sakae Sowa, lørdagens møte i Kashihara. På møtet var kirkens arbeidere og de ulike menighetenes kasserere samlet for å drøfte kirkesamfunnets alvorlige økonomiske situasjon.

Kinki-kirken har de siste årene måttet tære på oppspart kapital. Hvert år mangler det 10 millioner yen (ca 560 000 NOK) når regnskapet skal gjøres opp. Dette er dramatiske tall som en organisasjon ikke kan leve med. Årsaken til de negative tallene henger sammen med lavere oppslutning om kirken, samt markant nedgang i kollektinntekter.

Møtet var ment å forklare den økonomiske situasjonen på en enkel og forståelig måte, slik at grasrota i kirken kan klare å ta inn over seg hvordan kirkesamfunnets stilling egentlig er. Det ble uttrykt takknemlighet overfor misjonen som både før og nå bidrar med store midler til kirken gjennom misjonærlønninger.

Foruten oppklarende spørsmål og svar var møtet preget av et engasjert lekfolket. Det ble uttrykt behov for en ledelse med en klar visjon og at det måtte mer begeistring inn i kirken. - Vi trenger å få høre tydelig om alle de gode tingene Gud har gjort for oss! Dette vil igjen utløse offervilje, var en av de direkte tilbakemeldingene som kom fra salen.

Kinki-kirken har, som mange av Japans kirkesamfunn, opplevd sviktende oppslutning om arbeidet sitt. Dette får selvsagt økonomiske bivirkninger. Det ble under møtet påpekt at en åpenbar løsning på de økonomiske problemene derfor er å sette inn krefter for å øke oppslutningen. Dette tror jeg er rett. Men det er også svært viktig aldri å glemme, og være tydelig på, at målet med å få mennesker til kirken ikke er økte inntekter, men et frigjørende møte med Den hellige og treenige Gud.

Jeg håper og tror at møtet i Kashihara på lørdag kan være starten på en ny bevissthet om hva fellesskapet Kinki-kirken er. Det handler om økonomi; de ”rike” menighetene støtter de ”fattige”. Men det handler også om evangelisering; vi står sammen om oppdraget å formidle evangeliets frigjørende kraft til våre naboer overalt i Kinki-området.

Bibelsk visittkort

Et viktig innslag i misjonærers hverdag er bladene vi får tilsendt. Jeg abonnerer på Vårt Land og Agenda 3:16. Det er godt å kunne følge med i hva som rører seg i kirkenorge.

Misjonærene for NMS og Frikirken får alle tilsendt Frikirkens blad, ”Budbæreren”. På siste side har de alltid en munter historie, og jeg har lyst til å sitere Ketil Willard sitt bidrag i siste utgave. Der ser vi at det er mange måter å bruke bibelen på… :

Det var en ung pastor som startet på et sted. Han ville bli kjent med menigheten og lurte på hvordan han skulle gjøre det. Han fant medlemslista og sirkla inn adresser. Han satte seg i bilen og kjørte til en av adressene.

Han ringer på, men ingen lukker opp. Han hører folk inne, men ingen åpner når han ringer igjen. Han tenker; jeg får legge igjen visittkortet. Men han synes det var litt stusselig, så han førte på et bibelvers: Joh åp. 3,20; ”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren…”

Førstkommende gudstjeneste er pastoren med og teller opp kollekten. Der ligger hans visittkort med et nytt bibelvers. 1 Mos 3,10: ”Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.”

Kjeramikktur med Teen's Club

For noen uker siden dro Teen's Club i Wakayama på tur til "Ame no mori", i nærheten av Kainan. Her blir det laget flotte kjeramikkprodukter, men det er også mulighet til å prøve seg selv på kjeramikkens kunst. Jeg har prøvd et par ganger, og har vel skjønt at det ikke har gått noen kunstner tapt i meg, for å si det sånn. Utrolig at en kopp kan bli jevn over det hele...

En av målsetningene med Teen's Club er å etablere et fellesskap i kirken for ungdommer. Derfor er det også viktig med samlinger der fokus nesten utelukkende er å bygge dette. 6 ungdommer og fire ledere deltok på kjeramikkturen, og det ble en kjempefin dag der vi gjennom kjeramikken fikk mulighet til å bli bedre kjent med hverandre.

Teen's Club har samlinger annen hver fredag i Wakayama kirke, og målgruppen er tenåringer. Vi startet denne klubben for to år siden, og har hele tiden vært 4-8 deltakere. Noen har sluttet, andre har kommet til. Hvis alle hadde kommet samtidig hadde vi blitt en stor gjeng. Vær gjerne med å be for arbeidet med Teen's Club.

"Ladies Day"

Det ville være å overdrive å si at Japan har kommet langt når det gjelder likestilling. I hvert fall på den måten vi nordmenn tenker om dette.

Mange kvinner har riktignok kommet seg inn i betydningsfulle posisjoner i samfunn og arbeidsliv. Likevel er nok heller regelen at kvinner arbeider til de skal føde barn, deretter er det familien som gjelder. Jeg hilser alle forsøk på mer likestilling mellom menn og kvinner velkommen, og håper og tror at også Japan vil komme etter på dette feltet om ikke lenge.

Når vi snakker om likestilling og diskriminering, så har jeg følt det selv i det siste. Selv om jeg er mann…! De fleste togselskapene har nå egne vogner for kvinner. Etter lang tid med mye menns krafsing på kvinner så selskapene seg nødt til å beskytte kvinnene. Løsningen ble togvogner der bare kvinner har adgang. Dette er en god ordning, og blir vel stort sett overholdt. Skulle derimot en mann forville seg inn i en kvinnevogn kommer det mange blikk. Da føler man seg bra dum, og styrter mot nabovognen, der alt er normalt. Det er ingen god følelse. Tro meg, jeg har prøvd…

Jeg synes det er helt greit at man lager ordninger for å beskytte kvinner mot ekle menn. Men andre ordninger har jeg mindre til overs for.

Sist onsdag var jeg på kino. Da var det ”Ladies day”. Det betyr ikke at bare kvinner har adgang. Tvert imot, menn er mer enn velkommen. Forskjellen er bare den at mens kvinner den dagen betaler 1000 yen (55 kr), må menn betale 1800 yen (100 kr). 1800 yen er vanlig pris, men likevel. Er ikke dette en ordning som er i overkant diskriminerende? Det rareste er at dette er en ordning som gjelder over hele landet. Onsdag er kvinnedag på kino. Og det er ingen likestillingsombud som griper inn. Vet faktisk ikke om det finnes her…!

X-Tower, Japans høyeste boligblokk

I snart to år har jeg, på mine turer til kirkens hovedkontor på Bentencho, med stor interesse sett X-tower reise seg høyere og høyere. Nå er Japans høyeste boligblokk ferdig med 52 etasjer, den høyeste 200 meter over bakken.

Fra så stor høyde er det selvfølgelig kjempefin utsikt over byen, men det er også langt ned. Og jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det må være svært ubehagelig å være i slike høyder ved større jordskjelv. Da blir det langt ned til bakken, som da heller ikke kan karakteriseres som trygg grunn.

Blokken ligger 100 meter fra nærmeste tog og t-banestasjon, så det er ikke tvil om at det er et attraktivt sted. Selv skulle jeg gjerne ha vært inne og sett. Det er nok det nærmeste jeg kommer til å komme inn der. For boligprisene er høye, akkurat som huset...

Marsjalen - en bok bok verdt å lese

Da jeg var i Norge i sommer kjøpte jeg en liten bok om Catherine Booth, datteren til Frelsesarmeens grunnlegger. Boken er gammel, men kom ut i ny utgivelse tidligere i år.

Jeg kjenner ikke så mye til Frelsesarmeen og deres arbeidsmetoder, og det har vært spennende å få litt innsikt i hvordan bevegelsen tenkte i den første tiden. Men det er jo marsjalen, som Catherine Booth ble kalt, som er bokens hovedtema. Hun var fast i troen på sin Frelser helt fra barndommen, og begynte tidlig evangeliseringsvirksomhet. Marsjalen tjenestegjorde i store deler av sitt liv i Frankrike, og hadde stor betydning i Frelsesarmeens oppstart der.

Det som gjorde mest inntrykk på meg var å lese om den sterke troen hun i alle situasjoner viste. Med klippefast tro på at Gud ville komme henne til unnsetning møtte hun alle utfordringer, fra fengsel til støyende forsamlinger. Marsjalen er i sannhet en av de mer ukjente trosheltene.

Jeg leste boken med stor interesse, og anbefaler den for alle som ønsker et innblikk i en kanskje litt ukjent, men for mange enkeltpersoner svært betydningsfull skikkelse fra forrige århundre.

Basarforberedelsene har begynt

Årets basar på Tezukayama går av stabelen søndag 22. oktober. Også i år blir det meste gjort på tradisjonelt vis.

Vi åpner dørene kl 10:30. I hagen selger vi brukte ting vi har fått fra kirkens folk, de som deltar i engelskklassene og kirkens naboer. Inne i kirkesalen er det kafeteria og utsalg av brød, kaker og håndarbeid. Kvinneforeningen baker kaker, jeg baker brød og det meste av håndarbeidet kommer fra Norge. I fjor bakte jeg 30 brød + noen kaker, og det blir vel noe av det samme i år.

Midt på dagen skal vi ha Gospel Time. Det vil si en kort samling med en liten andakt, litt allsang og forhåpentligvis en opptreden av en eller annen slag. Gospel Time er vel den samlingen som har flest folk til stede i løpet av året, så jeg regner det for en veldig viktig samling. Her har vi en god mulighet til å forkynne evangeliet for mennesker som ikke har hørt om Jesus før.

Dagen avsluttes i halv tre-tiden med rydding og pengetelling. Og så er det et lite avslutningsselskap med kake for alle som har stått på hele dagen.

Nå har forberedelsene startet. Jeg håper vi kan få til en dag der det ikke bare blir gode inntekter til kirken, men også en dag der menighetens folk kan komme nærmere hverandre og at nye kan få møte Jesus.

Shinzo Abe ny statsminister i Japan

Shinzo Abe (52) ble i dag valgt til ny statsminister i Japan. Abe er sønn av en tidligere utenriksminister, og det er dermed en statsminister med politikerblod i årene som nå tar fatt på sin gjerning som Japans leder.

Abe er historiens yngste statsminister i Japan, og den første som er født etter 2. verdenskrig. I sin politiske karriere hittil har Abe utmerket seg i sitt engasjement for å få bortførte japanere hjem fra Nord-Korea. Han var stabssjef i Junichiro Koizumi sin siste regjering.

Forholdet til andre asiatiske stater (Kina og Sør-Korea) blir ofte trukket frem som en svært viktig oppgave for den nye statsministeren å gripe fatt i. En revisjon av grunnloven ser ut til å bli en viktig sak fremover. Og da særlig paragraf 9, som omhandler Japans stilling som et land med bare selvforsvarsavdelinger, men uten regulære militære avdelinger. Abe har uttrykt ønske om å styrke militæret. Revisjon av undervisningslover ser også ut til å bli viktige saker å gripe fatt i for den nye statsministeren.

Som misjonær verken skal eller vil jeg uttale meg om Japans indre anliggender. Vår oppgave er å be for landets ledelse og befolkningen for øvrig. Det håper jeg dere som leser her også vil være med på.