Da er jeg vel tilbake i Japan igjen. Nok en gang fikk jeg en bra plass på flyet, ved nødutgangen. Der sitter ingen foran, så jeg fikk god plass til å strekke på beina.Men det er likevel ikke til å komme utenom at reisen til Japan er en lang tur. Jeg har ofte fått nok når vi er over Mongolia. Da er det tre timer igjen før vi er i Japan...
Jet Lag-en begynner å gi seg nå. Det tar alltid noen dager. Ofte handler det vel om å være streng med seg selv og ikke legge seg til å sove selv om man er søvnig. For gjør man det, er det ikke usannsynlig at man våkner lys våken, og klokka er bare to.
Kirken i Nankai står fremdeles godt med en flott, grønn plen foran. Det er bra. For plenen skaper virkelig et varmt inntrykk av kirken.
Nå gleder jeg meg til å ta den i bruk. Når vi får opp bord og stoler kan kaffen inntas der. Da blir det lettere å ta kontakt med folk som går forbi. Ellers tror jeg plenen vil fungere veldig bra både for grillfester og leking.
Og rismarkene som jeg passerer hver dag på vei til kirken står nå fulle av ris. Hvis jeg husker riktig, skal risen høstes i slutten av oktober/begynnelsen av november. Det er moro å følge utviklingen på åkrene!
Alt i alt kan jeg slå fast at det er godt å være tilbake igjen, her i Hannan. Jeg føler på mange måter at det er først nå jeg kan begynne å arbeide "på ordentlig". Fjorårets sonderinger og forberedelser tror jeg har lagt et godt grunnlag for det vi skal starte nå.
Måtte vi klare å bruke mulighetene som ligger foran oss slik at mange nye får møte Jesus!
