Noah for en centimeter

Endelig har jeg fått meg bil! Nå står det en flott Toyota Noah parkert utenfor det rosa huset mitt. Mange synes nok at den 10 år gamle 8-seteren er litt stor for meg, men jeg er utrolig fornøyd med å ha fått en bil som er omtrent lik Serena-en (Nissan) jeg hadde forrige gang. At den bare har kjørt ca 30 000 km til nå gjør at den føles omtrent som ny.

Jeg dro avgårde i formiddag med en seddelbunke på vel en centimeter. Japan er langt foran Norge på veldig mange områder, men når det gjelder betaling er det helt annerledes. Selv bilkjøp gjøres faktisk med betaling cash kontant!

På en måte er det kanskje like greit. Da finner man jo også ut at det faktisk er en kostbar investering. Det er liksom ikke bare en sum som forsvinner fra kontoen.

Det er mange ting jeg må bli vant til på nytt. Nå er det venstrekjøring som står for tur. Har bommet en del på det med sykkelen. Det bør jeg ikke gjøre med bilen... Vanligvis er ikke dette noe problem, men jeg merker at jeg har kjørt på høyre side uavbrutt i halvannet år nå, så det er litt uvant. Regner likevel med at det går seg fort til.

Nå kan jeg reise rundt som jeg vil, jeg kan ta med meg masse folk og frakte mye bagasje og ting hvis det er nødvendig. Bil er bortimot en nødvendighet her jeg er nå. Men jeg trenger ikke bilen bare for egen skyld. Jeg håper også den vil bli til nytte og gavn i arbeidet jeg skal gjøre her.

Måtte Noah bli til mye glede og velsignelse fremover!

Fellesskap

Kinkikirken samarbeider med NMS og Frikirken. Selv om begge er selvstendige i forhold til kirken samkjører vi en del av virksomheten og har regelmessige møter sammen. Frikirken har den siste uken hatt besøk av ledelsen fra Norge.

Derfor var alle misjonærene på mandag invitert til en dag med både oppbyggelse, undervisning og fellesskap i Takarazuka kirke. Synodeformann i Frikirken, Arnfinn Løyning, holdt en inspirerende bibeltime, mens misjonssekretær Nora Gimse skapte engasjement og viktige refleksjoner med undervisningen om veiledningssamtaler.

Reidun og Arne Jørgensen, som har mer enn 40 års erfaring fra misjon i Japan, er tilbake i landet for noen få uker. Jeg har truffet dem et par ganger allerede. På søndag var jeg i Senboku kirke, det jeg også skal ha noe av tjenesten min, og da hadde Arne prekenen. Han ledet sammen med Reidun menigheten i allsang; "Alle, alle vil vi ha med." På norsk! Må si jeg ble imponert over hvor bra de klarte å å synge på et fremmed språk.

Det er godt å møte misjonærer som har lang erfaring, og det er bra med impulser utenfra. Vi trenger å møtes og å snakke sammen. Fremdeles er det store utfordringer for kirken i Japan, og vi må bruke alle de innspill vi kan få i arbeidet for å nå japanerne med evangeliet.

Da er fellesskap på tvers av alder, organisasjoner og landegrenser viktig.

Teens Club i Wakayama

I kveld har jeg vært tilbake på gamle trakter i Wakayama. I 2003 fikk jeg gleden av å være med å starte opp nytt ungdomsarbeid i menigheten der. Vi inviterte ungdommer til et sted de kunne være seg selv, ha det gøy og oppleve at voksne mennesker tok dem på alvor.

Oppmøtet varierte fra gang til gang, men det var stort sett 4-7 ungdommer som møtte opp. Denne kvelden var det i tillegg til de to lederne to ungdommer som kom. Alle gav uttrykk for at de var glade for å treffe meg igjen. Det er godt med sånne møter!

Vi spilte, drakk kaffe og te, pratet og hadde andakt. Dagens tema handlet om at det er større glede å gi enn å få. Flott andakt og veldig interessante refleksjoner fra deltakerne etterpå.

Det er alltid spennende å komme tilbake til steder jeg har arbeidet før. Og så er det godt å se at noe av det jeg var med å starte for noen år siden fremdeles lever videre, selv om jeg ikke er der mer. Det er målet for det meste jeg gjør her.

Slange

Som dere har forstått bor jeg i relativt landlige omgivelser. Jeg nyter det! Samtidig har jeg vært ganske skeptisk til hva slags dyreliv det er her. Fins det slanger her? Jeg har bortimot panikk for slike krypdyr.

En dag på vei hjem fikk jeg bekreftet mine mistanker om at det ikke er slangefritt område jeg bor i. Langs veien var det en grønn-brun, bortimot meterlang slange med tungen stikkende ut av munnen. Den lå ikke stille, men var på vei rett opp en liten betongvegg til en park.

Utrolig nok hadde jeg åndsnærvær nok til å finne frem fotoapparaet slik at jeg kan dele opplevelsen med dere.

Slanger er ekle nok i utgangspunktet, men ikke visste jeg at de kunne klatre 90 grader rett oppover. Hva da med en husvegg? Dette gir mange gode grunner til å holde dører og vinduer forsvarlig lukket...

Jeg tror ikke slangen er farlig. Men uansett; finner jeg en slik innendørs vet jeg rett og slett ikke hva jeg gjør. Da får jeg panikk.

Elektroniske dippedutter

Å komme ny til Japan innebærer at det er en del ting som må handles inn på nytt. Det er da man merker at teknologien kanskje har kommet litt lengre i Japan, men kanskje først og fremst at den er tilpasset andre behov enn nordmenn har.

Jeg skulle for eksempel ha ny mobiltelefon. Det var mange forskjellige modeller å velge mellom, og utrolig mye forskjellig man måtte tenke på. Jeg fant til slutt en jeg likte og trodde passet for min bruk. Som en kuriositet spurte jeg om det var TV på mobilen. - Selvfølgelig, var svaret. - Det er det på alle telefoner! Så nå kan jeg se TV nesten hvor som helst. Må likevel si at jeg sverger til stua.

Da jeg skulle handle vaskemaskin ble jeg spurt om jeg ville ha en med "badekarfunksjon". Jeg forstod ikke helt hva damen i butikken mente. Hva har badekar med vaskemaskin å gjøre?

Det handlet om å bruke vannet fra badekaret til å vaske klærne i. Det var et filter i maskinen som gjorde vannet rent. Gjenbruk av vann, altså. Sikkert veldig miljøvennlig, men for en inngrodd nordboer må jeg si at jeg ikke helt klarer venne meg til tanken. For selv om man allerede har vasket seg ren når man setter seg i badevannet, kan vannet virkelig bli helt rent?

For ordens skyld. Jeg bruker ikke badevannet til å vaske klærne i...

For å steke brød, kaker og pizza kjøpte jeg en kombinert mikrobølgeovn og stekeovn. Den kan komme helt opp i 320 grader. Hva man nå skal med det, hvis ikke brødene skal bli kullsvarte, da.

Men uansett er det jo praktisk med mikrobølgeovn og stekeovn i ett. Hvordan ovnen faktisk virker til f.eks. brødbaking vet jeg ikke. Nå begynner jeg å bli lei av toastloff, så jeg må snart prøve ut dette, for meg, nye vidunderet.

Snart er det tid for bilkjøp. Står nye oppdagelser for døren, eller er det noe som er som det pleier å være? Bortsett fra at rattet er på høyre side, da...

Velkomst

På søndag ble jeg behørig ønsket velkommen til Nankai menighet. Etter gudstjenesten stelte alle i stand et flott måltid med masse forskjellig mat. Yakisoba (stekte nudler), Oden (grønnsaksrett), onigiri (risbolle), kaker og frukt smakte deilig!

Etter at vi hadde spist gav alle en liten presentasjon av seg selv. Vi sang sanger, Rumiko Ishida spilte på et gammelt japansk strengeinstrument, og Kaori Kurisaki, som hadde tatt turen fra Senboku, sang "Hikari", en nydelig sang som jeg tror hun har skrevet selv.

Det er godt å komme og føle seg velkommen. Fremdeles vet jeg nok ikke helt hva jeg kan bidra med inn i menigheten. Men jeg fikk i hvert fall gitt en utfordring til menigheten om å reflektere over hva som er kirkens kall og oppgave inn i nabolaget og byen de nå er en del av.

Hva skal jeg gjøre?

Hva skal jeg gjøre her i Hannan? Det var temaet for et møte med kirkeledelsen i går. På bildet ser dere fra (f.v.) Fukui, Hagenoshita, meg, Sueoka og Yamaoka. Sueoka er president i kirken og ledet møtet.

Det er etablert en komite som skal fokusere spesielt på Hannan-området, der altså Nankai kirke ligger. Hensikten er å tenke helhetlig og utadrettet i en by vi har vært lenge, men der nye muligheter har åpnet seg etter at Nankai kirke fikk nytt kirkebygg.

For min del kommer jeg til å bli knyttet opp til tre menigheter; Nankai, Izumisano og Senboku. Disse menighetene ligger ikke så langt fra hverandre, så noe av tiden min kommer til å bli brukt til å skape samarbeid på tvers av menighetene. Dette gjelder særlig ungdomsarbeid. Men hoveddelen av tiden kommer til brukt i tilknytning til Nankai menighet.

Hva jeg konkret skal gjøre er fremdeles noe uklart. I utgangspunktet har jeg lyst til å bruke litt tid til å snakke med folkene som hører til her om hva slags by dette er, hva utfordringene for byen er og hva slags visjoner folk har for kirken sin. Så får vi se hva vi kan få til. Jeg har ingen hast, men samtidig brenner jeg etter å komme i gang.

Hva skal jeg gjøre? Det er ikke noe enkelt svar på det, men vær gjerne med å be om at det kan åpnes muligheter for å nå stadig flere mennesker med budskapet om en levende Jesus Kristus.

Dyrisk

Jeg opplever nye ting hele tiden. Noen ganger føler jeg meg som en turist, der jeg går rundt med fotoapparatet og knipser alle flotte ting. Rart å være tilbake i Japan som jeg kjenner så godt, og samtidig føle at dette er noe nytt.

Det er nye lyder og lukter. På mange måter annerledes enn i byen. Akkurat nå er klokka 17. Da kommer det en liten sang i høyttalere som er over hele byen, og en koselige kvinnestemme som sier at nå er det på tide å begi seg på hjemvei. De hjemme venter! Utrolig system, som jeg ikke har vært borti i byen.


Og så er det masse dyr! I dag morges, da jeg stod opp var de to småtassene her nedenfor stuevinduet sammen med to andre kompiser. Det er tanuki, som de heter på japansk, eller vaskebjørner som vi kanskje vil kalle dem. De er så vidt jeg vet ikke farlige, bare veldig koselige!

Mindre koselig syntes jeg det var da vi oppdaget en 15 cm lang firfisle inni stua. Må si at jeg er relativt panisk i forhold til sånt. Så nå holder jeg alle luker stengt i frykt for å finne flere innendørs...!

I tjernet har jeg flotte traner, både hvite (som på bildet over) og grå. De er majestetiske og nydelige!

Utenfor inngangsdøra henger forresten denne gigantiske edderkoppen og slapper av. Den rører seg ikke, såfremt ikke noen nærmer seg den. Jeg må innrømme at jeg er fornøyd om den holder seg i ro. Da vet jeg i hvert fall hvor den er!


Så noen andre bilder jeg tok på en spasertur i går:

Nankai Line har spor helt nede i fjæra. I bakgrunnen kan du skimte Kansai Internasjonale Flyplass.


Her er huset mitt. Flott, ikke sant?

Nankai kirke

I Japan!

Da har jeg landet i Japan igjen! Representant for NMS i Japan, Åshild Bjørkum Furukawa, tok imot meg på Kansai Internasjonale flyplass, som ligger like i nærheten av der jeg skal bo og arbeide.

Etter å ha spist frokost/lunsj dro vi til rådhuset for registrering i kommunen og deretter til huset der jeg skal bo. Et hus med et umiskjennelig rosaskjær, men som er flott. Inni er det helt supert. Og på bildet over kan du se at utsikten fra kjøkkenet er kjempeflott. Et lite tjern, rismarker, typisk japanske hus og sjø bak der igjen. Jeg tror jeg kommer til å trives her!

Nå er jeg trøtt. Det er langt å reise, og ikke ble det noe særlig med søvn heller. Men jeg piner meg til å holde meg oppe så lenge som mulig for å komme inn i døgnet. Det kan være et stort prosjekt, men jeg håper det går raskt denne gangen.